Jeg sitter i buret og vet jo så vel,
At atter en dag går på ny mot en kveld.
Jeg ser ut av buret år etter år,
Kun mat, stell og drikke er alt jeg får.
Den tid er forbi da barn holdt meg tett.
Det er lenge siden de gikk både lei og trett.
Jeg hørte foreldre som maste og sa:
”Du lovet å stelle dyret vi deg ga”.
Likevel sitter jeg her og sturer.
Jeg har så inderlig lyst på grønne turer.
Kjenne smaken og lukten av gress og av jord.
Men det er det slutt på nå som jeg har blitt stor.
Jeg glemmer aldri den gode tiden som var.
Da jeg lekte ute, fikk masse kos og var så glad.
Med ett så var det hele over.
Hva er livet mitt nå, her jeg bare spiser og sover?
Jeg har sett samme landskap, hver eneste bit av den.
Studert årstider, sommer, vår, høst og vinteren.
Jeg har sett meg lei og trøtt.
Jeg vil ut av dette buret som jeg sitter i støtt.
Er dette det livet dere vil jeg skal ha?
Tror dere virkelig dette livet gjør meg glad?
Men en dag vil hjertet slutte å slå –
Taktfast som det har gjort år etter år.
Frem til da vil jeg håpe og tro og be,
Om at de som hentet meg atter vil se,
hvilken fantastisk skapning jeg er i det…,
År etter år går av sted.
Til minne om alle de dyrene som dør
uten å få et optimalt liv.
Anne Søfteland, Omplassering Vest.
